Øyene ligger tett, og vi har daglige landganger og utflukter til aktive vulkaner, dype regnskoger med besynderlige dyr, lokale landsbyer, korallrev og vidunderlige laguner. De fleste dagene er det også mulighet for badning og snorkling i praktfullt, krystallklart vann med fargestrålende koraller og fisk. De fleste landganger og besøk i lagunene skjer fra medbrakte flåter av Zodiac-typen som er spesielt innrettet til formålet og lette å benytte.
Det er mulig å kombinere denne reisen med tilleggsarrangementer i New Zealand og Australia og Ny Guinea. Forslag blir tilsendt rundt åtte måneder før avreise når reiseplanen er endelig fastlagt.
Small ship adventure med Albatros Travel
Gjennom de seneste 15 år har vi arbeidet med å utvikle dette cruisekonseptet basert på relativt små, lekre skip med plass til 70-110 gjester som sendes på moderne eventyr i all verdens fjerneste avkroker fra Nordøst-Grønland til Stillehavet. Det er en gruppereise hvor man nyter godt av luksus og service i full skala uten å gå glipp av eventyret. Her kan alle komme i land samtidig og gå på oppdagelse samlet. Vi kan legge til i verdens minste havner og gjøre landganger på spektakulære kyststrekninger. Fleksibiliteten er stor og muligheten til å endre ruten er alltid til stede hvis det for eksempel blir meldt om en gruppe hvaler i nærheten. Ruten kan dessuten tilpasses de aktuelle forhold som vær, tidevann og andre ting som kan påvirke manøvreringen av skipet. Det skal understrekes at beskrivelsen av de enkelte dagene kan avvike fra virkeligheten, fordi vi underveis vil kunne ta nye beslutninger ut fra vær og vind og andre lokale forhold. Det er ikke mulig å være fullt oppdatert om alle lokale forhold på forhånd. Og det er nettopp en del av selve eventyret!
På cruise i Stillehavet
Som luksuseventyrere bor vi i store, fine kahytter med havutsikt, eget badeværelse, minibar og sitteavdeling. Alle måltider vil fortrinnsvis bli inntatt i skipets eksklusive restaurant med internasjonalt gourmetkjøkken, og innimellom blir det også arrangert utendørs barbecue. Skipet er dessuten utstyrt med lounge/bar, bibliotek, mosjonsrom, sauna og en mindre swimmingpool. Det er rikelig med dekksplass og liggestoler hvis man gjerne vil slappe litt av og nyte solen. De fleste landgangene vil foregå fra mindre Zodiac-flåter som pendler frem og tilbake slik at man enkeltvis kan planlegge dagen sin. Det vil ofte være flere valgmuligheter på øyene som vandring, bading og snorkling, men ofte har man også tid til alt. Her har du god tid!
Dagsprogram
Dag 1-2. Avreise fra Norge mot Sydney, Australia
Vi flyr til Sydney og flyr videre herfra til Vanuatu.
Dag 3. Port Vila, Vanuatu
Vi lander i den lille, selvstendige Stillehavsstaten Vanuatu som tidligere het Ny Hebridene etter de stormomsuste øyene nord for Skottland. Øyriket ligger mellom New Zealand og Fiji og består av rundt tjue større øyer og rundt femti mindre, som til sammen utgjør omkring 12.000 kvadratkilometer når man ikke regner med alt vannet mellom de spredte øyene. I 1830 rommet øyriket rundt en million mennesker fordelt på mere enn hundre forskjellige språkgrupper. De levde et godt og rikt liv, der den frodige jorden og det rike havet ga dem alt de trengte. De var godt forberedt på de hyppige syklonene og hadde syklonsikrede avlinger som kunne graves opp etter selv det verste uvær når alt annet var ødelagt. De hadde imidlertid den fryktelige uvanen å spise hverandre i tide og utide.
Det har utvilsomt vært en stor og vanskelig oppgave å bringe kristendom til disse øyene, men det mest synlige resultatet av europeernes innsats er den helt enorme dødeligheten blant lokalbefolkningen gjennom koloniseringens første hundre år. Folketallet falt fra mere enn en million til 35.000 etniske beboere før man hadde lært å leve med influensa, syfilis, dysenteri og lignende europeiske velsignelser. I dag har befolkningstallet sneket seg opp på 150.000 ni-vanuatuer, som de kaller seg.
En del ni-vanuatu tror fremdeles at man kun kan dø av alderdom. Når dette likevel ikke alltid er tilfellet skylles døden en forbannelse, og den skyldige utpekes ved medisinmannens mellomkomst og blir idømt en betraktelig bot på et antall svin samt særlig verdifulle svinetenner med mange snoninger.
Vi går om bord på Clipper Odyssey i Port Vilas store naturhavn som er omgitt av blå laguner og grønne trær.
Dag 4. Linbul Village, Ambrym Island, Vanuatu
Vi begynner med et enestående besøk i den tradisjonelle Linbul Village, hvor alt stadig foregår som for hundre år siden og lenge før. Øya er en vulkanøy preget av et enormt ørkenlignende landskap på 100 kvadratkilometer i sentrum av øya, noe som er en såkalt kaldera (rund forsenkning) fra oldtiden. Det er flere aktive vulkaner på toppen, og den største har en kaldera på 12 kvadratkilometer som ble formet i år 50 av et plinisk utbrudd som vurderes til å være den moderne histories nest største brak.
Befolkningsgruppen kalles nambaer, navngitt etter den lokale modellen av en penisholder, hvor moten her er litt mere beskjeden enn de meterlange kalabassene man finner hos folkene på Ny Guinea. Vi kommer ikke til å møte de som holder seg mest tilbaketrukkede og er minst påvirket av storsamfunnet, fordi disse gruppene, som angivelig spiste deres siste menneskekjøtt på 1970-tallet, ikke har noen interesse i å motta oss.
Nambaene lever nemlig helt uten pengeøkonomi i henhold til de opprinnelige tradisjonene, ifølge hvilke alle urbefolkningsgrupper er helt isolert fra hverandre, avsondret av uoverstigelige språkbarrierer. På en enkelt liten øy finner man slik mere enn 130 språk. Vi må nøye oss med de kystnære namba-gruppene som sikkert ærer oss ved å legge vekk Adidas-shorts og T-skjorter til fordel for den tradisjonelle nambaen som her fremstilles av foldede palmeblader og danderes rundt penis, hvorpå hele stasen snøres sammen mot maveskinnet.
Nambaene er generelt betraktet innstilt på å leve etter gamle tradisjoner og ser kanskje turismen som en mulighet for å styrke dem. I mange år har man ikke danset og moret seg på tradisjonelt vis, men nå kommer turismen og gir anledning til å holde fast på noen kulturverdier som var på vei ut.
Den engelske oppdagelsesreisende James Cook opdaget Ambrym i 1774, og øyas navn er i en forvrengt uttale på det lokale språk at ’her er yams’ (’ham rim’). Yams er den viktigste avlingen i området.
Dag 5. Luganville, Espiritu Santo, Vanuatu
Vi kjører inn i Luganville på Espirito Santo. Byen er den nest største i Vanuatu-øyriket og fungerer som hovedby for innbyggerne på de nordlige øyene. Luganville kjemper med Port Vila om hovedstadsrettighetene. Man skal huske at for de lokale øyboerne er avstandene så store at en hovedstad flere hundrede kilometer vekk er et umulig mål. Øya var en av amerikanernes hovedbaser under andre verdenskrig, og mange besøkende kommer her for å dykke i de gamle vrakene eller i materiale som amerikanerne dumpet i havet etter avslutningen av krigen. Øya har et spesielt problem med en innvaderende slyngplante som amerikanerne innførte som kamuflasje av militære anlegg. Planten brer seg overalt og kveler den frodige jungelen.
På markedet ser vi noen av de mange lokale avlingene som ofte ligger og råtner på grunn av voldsom overproduksjon. I siste århundre kunne man brødfø en million mennesker, så dagens 150.000 innbyggere behøver ikke å mangle mat. På alle disse næringsrike vulkanøyene gror det kokospalmer, papaya, mango, avokado, ville epler, casuarina og en mengde andre nøtter, grapefrukt og andre sitrusfrukter, brødfrukter og fikener i så overveldende mengder at ingen bekymrer seg om å høste dem. Trærne er privat eiendom, men alle kan ta det de har bruk for.
En spesialist i etnobotanikk har fastslått 1.024 måter å benytte de kystnære plantene på Vanuatu. For eksempel brukes 113 til medisinsk formål, 21 til gjødning, åtte til insektmidler, ni til såper og sjampo og fem som toalettpapir, for å nevne de mere kuriøse. Vanuatu er det typiske idealbildet av et tropisk paradis som er fullstendig selvforsynt og uten sult eller ernæringsproblemer, glad for sin kultur og sine tradisjoner, uten store truende sykdommer – man har lidt malaria som man selv kan håndtere, og enhver ni-vanuatu kan bygge en orkansikker palmehytte, så de er også verdensmestre i å håndtere orkanene som kommer innimellom.
Dag 6. Matautu Village, Tikopia Island, Salomon
Vi krysser den imaginære grensen i havet til øygruppa Santa Cruz, som er den sørligste gruppen i Salomonøyene – et kolossalt øyrike bestående av over 1.000 øyer, men med sine 28.000 kvadratkilometer er den samlede landmassen svært liten. Som de fleste øyriker består Salomon av en administrativ kjerne som er forbindelseslinjen til omverdenen og en hel rekke fjerne småøyer – bebodde og ubebodde – og med relativt lite kontakt med sentraladministrasjonen. Befolkningen har innvandret via mange omganger, men til forskjell fra Vanuatu og Ny Kaledonia har de første folkeslagene – papuatalende aboriginere – innvandret mye tidligere og fra den motsatte kanten: fra Ny Guinea og Australia for omkring 30.000 år siden. Deretter har de flinke båtførerne fra øst kommet i utriggede kanoer og har blandet seg med de første beboerne.
Første europeer var spanieren Alvaro de Mendana de Neira, som la til i 1568 på returreise fra Peru. Salomons beboere ble beskrevet som notoriske hodejegere og kannibaler før europeernes mere permanente ankomst som reelt først ble innledet av misjonærer rundt 1850. Heretter kjenner vi historien til hudløshet: slavearbeid eller ”blackbirding”, som det kaltes på europeernes sukkerplantasjer i Queensland og på Fiji, tallrike sykdommer og rasistisk undertrykkelse. I likhet med Vanuatu har det imidlertid ikke vært så store naturrikdommer eller mulighet for annen kommersiell drift at europeerne har tatt styringen. Salomonøyene er i dag et konstitusjonelt monarki under Elisabeth II, men har i tillegg en selvstendig regjering. Politisk uro har likevel preget hovedøya, Guadalcanal gjennom et tyvetalls år, inntil politi og regulære tropper fra nabolandene Australia, New Zealand og de øvrige Stillehavsrikene grep inn i 2003. Valg og politikk ligner stadig en karikatur av en bananrepublikk med kulørte bortføringer, bestikkelsessaker og besynderlige politiske kontakter.
Vi starter besøket på Salomonøyene på Tikopia, som er alt annet enn tilfeldig valgt. Den beskjedne øya på fem kvadratkilometer rommer en befolkning på 1.200 fordelt på 20 landsbyer og ledes av fire høvdinger. Vi besøker den største landsbyen, Matautu, hvor vi får en god blanding av det beste ved øyene: fantastiske bade- og snorklemuligheter i det asurblå havet og fargestrålende innfødte som fremfører tradisjonell sang og dans. Det helt spesielle ved øya er at de gjennom de seneste 500 årene har tenkt holistisk økologisk og forholdt seg til det aktuelle problemet: Hva gjør man når befolkningen vokser mere enn fødevareproduksjonen? Allerede på 1600-tallet brøt man med det tradisjonelle svineholdet som er karakteristisk for alle andre øyer. De beregnet at produksjonen av et kilo svinekjøtt kostet ti kilo god næringsrik føde. Dermed slaktet man ganske enkelt alle svin og fikk flere proteiner fra fiskeri. Dyrkingen er kompleks økologisk med tilsetning av mange former for naturgjødning, og samtidig kontrolleres befolkningstilveksten som er blitt holdt konstant i mange hundre år gjennom fødselskontroll. Eksemplet er så berømt at det har funnet vei til Gyldendals encyklopedi.
Dag 7. Nembao Village, Utupura Island, Salomonøyene
I dag besøker vi den lille øya Utupura, hvor vi blir møtt av lokale krigere i full mundur med sverd og konkylietrompeter. De er fiskere og spesialister i vakre og driftsikre fiskerflåter og fiskekroker laget av ben. Vi skal blant annet på en liten fottur tvers over øya gjennom regnskog med masse fargestrålende orkideer. Øya ligger på skillelinjen mellom de to vesentlige øko-sonene som deler Salomonøyene og Vanuatus skogregion, med tallrike fruktbare områder av vulkansk opprinnelse blandet med ganske magre limsteinsområder som samlet sett gir en høy diversitet og ikke mindre enn 230 orkidéarter. De kommende øyene vi besøker på denne reisen hører til Salomons regnskogsregion som opprinnelig hørte sammen med Papua. Innbyggerne på øya er en blanding av relativt nye innvandrere fra Polynesia og melanesere som har brakt det beste fra hver kultur sammen, noe som gjør øya kulturelt enestående i forhold til de øvrige øyene.
Dag 8. Port Mary, Santa Ana, Salomonøyene
Været er varmt med stor luftfuktighet året rundt, og de hyppigste bygene faller fra desember til mars. I mars-april skifter vindforholdene fra vestavind til den sørøstlige passatvinden med lange, stabile og vindstille perioder. Byger vil fremdeles forekomme, ofte korte og kraftige, men de lokale nedbørsforholdene er ekstremt varierte – fra nesten ikke noe regn på den ene siden av øya og massiv nedbør på den motsatte. Vi har passert orkansesongen, men når disse oppstår drar de fortrinnsvis sørover.
Vi cruiser inn til en av de vakreste øyene i Stillehavet. Allerede ved innseilingen gjennom korallrevet inn i den lille grønne lagunen med det asurblå vannet fornemmer man en verden fjernt fra storsamfunnet. Øya er fullstendig overgrodd med jungel, og den lille byen i lagunen fremstår som skåret ut av skogen.
Husene er laget av flettede palmeblader bortsett fra den relativt store kirken. De lokale venter oss og kommer oss i møte på tradisjonelt vis, og salgsbodene er naturligvis linet opp i bakgrunnen, men ikke på noen måte anmassende. Alle er utrolig imøtekommende og vennlige, og her gleder man seg over at noen synes man er verd å besøke. En av de ting som virkelig gjør det verd å gjeste øyene, er at det er legitimt å være turist. Det er helt i orden at man er nysgjerrig og kikker, spør og fotograferer. Det er ikke et spørsmål om penger, men ganske enkelt vennlighet.
Dag 9. Honiara, Salomonøyene
Vi legger til kai i hovedstaden Honiara på den største øya Guadacanal, som antagelig er mest kjent for de harde kampene som fant sted under andre verdenskrig. Slaget om Guadacanal var Stillehavskrigens vendepunkt, hvor amerikanerne endelig fikk hasen på Japan. Amerikanerne angrep den japanske basen 7. august 1942 og landsatte 16.000 amerikanske soldater etter et heftig bombardement. Slaget ble langvarig – et av krigens lengste – og først 9. februar 1943 hadde de nedkjempet den siste japaner. De fleste besøkende kommer for å se stedene som er relatert til krigshistorien, blant annet museet. For selv nå, mere enn 60 år senere, slipper denne dramatiske historien ikke taket. Byen er etter hvert en av de virkelig store byene på Stillehavsøyene, med rundt 80.000 innbyggere. I dag sikres ro og orden – og ikke minst den demokratiske prosess – av australienerne.
Dag 10. Ghizo Island og Kennedy Island, Salomonøyene
Som allerede nevnt utspilte en stor del av andre verdenskrig seg i dette området, hvor mange sikkert gjenkjenner navn fra krigshistoriens berømte slag. Japanerne og de allierte støtte bokstavelig talt inn i hverandre i denne øygruppa som vi kommer til. Etter Pearl Harbour trakk amerikanerne en ny forsvarslinje her, nord for Australia, noe som resulterte i noen av Stillehavskrigens hardeste kamper. I dag besøker vi Kennedy øya, som er oppkalt etter den senere amerikanske president John F. Kennedy som hadde kommandoen over motor-torpedobåten PT-109, som ble senket her av en japansk destroyer. Kennedy og mannskapet svømte i land og kunne gjenoppta tjenesten. Selve øya er ikke større enn at man kan gå rundt den på fem minutter, og man forstår fort hvorfor Kennedy og mannskapet måtte vekk i en fart. Her kan man i dag hygge seg på stranden.
Vi besøker også den lille provinshovedstaden, Ghizo, som ligger en halv times båttur fra Kennedy øya. En støvet småby hvor vi blir budt opp til dans, og får mulighet for å rusle gjennom det åpne markedet og shoppe litt i butikkene langs veien.
Dag 11. Bodaluna Island, Papua Ny Guinea
Øystaten Papua Ny Guineas fjerneste øyer ved nordkysten av Australia utgjør reisens andre del. Den fjellrike jungeløya med et hav av mindre øygrupper er bebodd av verdens største antall nålevende naturfolk som mere eller mindre lever helt uavhengig av verdensutviklingen. Det er ikke så mange årene siden dette ville jungelområdet var helt lukket og utilgjengelig for besøkende, og for et tyvetalls år siden risikerte standhaftige eventyrere fremdeles å havne i suppegryten.
I tillegg til enestående urbefolkningsgrupper som lever i og av naturen finner vi her et vell av radikalt forskjellige økologiske områder rett ved siden av hverandre. Fra høye fjelltopper med evig snø dypt inne på hovedøyas villnis, går man ned gjennom den alpine vegetasjonen til ufremkommelig jungel, eukalyptus-savanne, sumper med sagopalmer og mangrove. De forskjellige økologiske sonene medfører naturligvis også en ganske interessant flora og fauna. Her finner man en av verdens rikeste plantekonsentrasjoner med langt over hundre endemiske arter, spennende og fremmedartede dyr som trekenguru, paradisfugl, kakadue og utallige andre papegøyer, kjempekrokodiller og enorme varaner. De mere eksotiske tingene kommer vi neppe til å se på denne reisen, men på samme måte som menneskene, har vegetasjon og dyreliv spredt seg til de mindre øyene, hvor de heretter har utviklet seg egenartet.
Dagens øy er nesten umulig å finne på et kart. På et stort kart over Ny Guinea vil den vise seg som et unavngitt knappenålshode øst for Marshall Bennetts Islands. Det er et ordentlig atoll, og fjernt fra alle andre øyer lever denne lille befolkningen av alt det korallrevet kan skaffe. I vår forstand er de ytterst fattige, men på den annen side ser de ut som de har det de har bruk for, for området er rikt på kjempemuslinger som kan plukkes fra bunnen og inneholder store mengder protein. Kontrasten mellom Stillehavets koralløyer – atollene – og vulkanøyene er slående. Langt de fleste øyene vi besøker er av vulkansk opprinnelse med næringsrik jord og regelmessig nedbør. Det er nesten ingen grenser for utbyttet av avlingene.
På atollene er livet langt fattigere. Det er en lang og komplisert prosess å gjøre atollenens fruktbare, og uten regn bærer det ikke frukt. Derfor er livet helt forskjellig på de to øytypene.
Dag 12. Kitava og Uratu, Trobriand-øerne, Papua Ny Guinea
Ved landgangen på Kiriwina Islands, som disse øyene også heter, møter vi de fargestrålende utbefolkningsgruppene som mange forbinner med Papua Ny Guinea. Faretruende krigsmaling, knokkelsmykker og spyd. Folkene hilser oss på samme måte som de hilste de første europeere som gikk i land her – det hevder de i hvertfall selv, og med synet kan man ikke annet enn å tro dem.
Vi vet ikke nøyaktig hvordan dagen former seg. Foreløpig har vi planlagt besøk i øygruppa fra klokken 07.00 morgen til 22.00 kveld, hvor vi cruiser gjennom fantastiske naturskjønne områder med atoller og fargestrålende korallrev rundt de små tropeøyene. Vi vil forsøke å kombinere landsbybesøk med svømmeturer i det klare, asurblå havet. Øyene her kjenner ikke videre til turisme, og det kan gå år mellom den slags besøk. Derfor må vi forvente at tilstedeværelsen vår gjør seg bemerket: skoler lukker, barna synger og det er fest i gaten. Man kan nesten fornemme hvordan kaptein Cook ble mottatt da de europeiske skipene la til ved ukjente tropiske øyer.
Dag 13. Fergusson Island, D’Entrecasteaux Islands, Papua Ny Guinea, og Dobu Island
Etter atoll-øyene er vi nå tilbake i landskaper preget av sentrale høydedrag med aktive vulkaner som drysser fruktbar aske inn mellom de mere ubehagelige utbruddene. Hvis man ønsker et godt inntrykk av disse øyene, kan man ”google” navnet, og ofte vil det både dukke tekst og bilde frem på skjermen.
Når vi omtaler den tidligere kannibalisme og hodejeger-tradisjon ler vi ofte litt over atferden, men perspektivet er langt fra morsomt, for hvordan kan ha seg at mennesker som utvikler seg i et overflodssamfunn med tilstrekkelig næring og et forholdsvis lett liv, betrakter nærmeste nabo som føde? Mange av disse øystatene rommer mange nasjoner med hvert sitt språk. En liten øy kan for eksempel romme 50 små land med helt forskjellige språk, og det er få kilometer mellom hvert land, der hvert enkelt ikke er stort større enn en landsby. Naboen er mat – ikke sett ut fra en spesiell rituell tankegang, men snarere ganske rasjonelt. Kanskje får vi svaret underveis på Fergusson Island, som er beryktet for å romme verdens siste kannibaler.
Øya er et tropeparadis med fullstendig tett jungel og masse endemiske arter, blant annet paradisfugler. Vi går i land i et vulkansk aktivt område med varme kilder, rett og slett en kokende sjø, geysirer og saltdeponeringer – en enestående fargeorgie omgitt av bratte skrenter og grønn jungel. Havet rundt disse øyene er kjent for hvaler, delfiner, dugong og havskildpadder, og kanskje er vi heldige å se noen av dem.
Om ettermiddagen cruiser vi videre til Dobu Island. Grunnen til at vi har valgt denne øya, er at en lang rekke antropologer har studert og beskrevet de lokale douban-folkene som har gitt anledning til mange vitenskapelige kamper rundt folkekarakter og ritualer. Den første antropologen, Reo Fortune, beskrev folkene som generelt paranoide og besatt av sort magi med besynderlige holdninger til sex. Noen mener at de utgjør en kulturell enhet, mens andre mener at det vi i dag ser, er skapt under innflytelse av misjonærene og de europeiske handlende i området. Vi tenker her på den såkalte ”blackbirding”, hvor europeere via besynderlige kontrakter gjorde folk til slavearbeidere fjernt fra deres opprinnelige hjem. Vi besøker lokale landsbyer og ser på naturen.
Dag 14. På havet
Vi cruiser den siste strekning gjennom Korallhavet mot Port Moresby, hvor hjemreisen eller eventuelle tilleggsarrangementer begynner. Underveis ser vi etter noen av havets store pattedyr.
Dag 15. Port Moresby og hjemreise
Nå er vi fremme i Port Moresby, og det er tid til å ta farvel med skipets besetning. Heretter begir vi oss i lufthavnen og setter oss til rette i flyet hjem mot Norge. Hjemreisen er via Australia.
Dag 16. Ankomst til Oslo