Polarcruise på Svalbard

Vi flyr fra Oslo til Longyearbyen og lander i den lille lufthavnen som ligger en kort kjøretur utenfor sentrum. 

Byen ble grunnlagt som "Longyear City" i 1906 av den amerikanske entreprenøren John Longyear, som drev gruvedrift på Svalbard. Longyearbyen er i dag Svalbards administrasjonssenter og sete for øygruppens øverste myndighet, sysselmannen. Byen ligger på sørvestsiden av Adventfjorden, en sidefjord til den ti mil lange Isfjorden på vestsiden av Spitsbergen. Den er omgitt av fjell, både bakenfor og på den andre siden av fjorden, der det særpregede Hiorthfjellet troner majestetisk.

Allerede i 1916 ble Longyearbyen overtatt av et norsk kullkompani, og gruvedrift har preget området helt frem til våre dager. Byen har i dag cirka 2000 innbyggere, hovedsakelig nordmenn, og den tidligere så dominerende gruvedriften er ikke lenger byens eksistensgrunnlag. Beboerne er i dag mest beskjeftiget i forskning, undervisning og den beskjedne turismen som finnes i området.

Selve navnet Svalbard betyr ”den kalde kysten” og dukker opp i islandske sagaer fra 1100-tallet. Men vikingene slo seg ikke ned her, og de første sporene etter mennesker stammer fra hvalfangere på 1600-tallet. Forlatte fangsthytter og gruver, hvalfangergraver og slakteplasser er blant de kulturminnene Svalbard har å by på – steder som forteller historier om et liv på grensen av det menneskelig mulige. Nesten alle polekspedisjonene hadde Svalbard som utgangspunkt – Amundsen mellomlandet her med luftskipet ”Norge”, og Nansen kom hit over isen. I våre dager blir Svalbard brukt blant annet som overvåkingssted for klimaendringer og til annen forskning. Fra å være et sted der hvalfangere og fangstmenn slo dyr ned for fote har øygruppen blitt et sted der man observerer og bevarer naturen – til glede for både oss og våre etterkommere.

Ved ankomsten til Longyearbyen kjører vi rett til havnen og sjekker inn på skipet.

Etter at vi har fått anvist lugarer vil ekspedisjonslederen informere om toktet, skipets daglige og sikkerhetsmessige rutiner og sikkerhetsutstyret. Deretter begynner vi reisen ut gjennom Adventfjorden og Isfjorden og setter kursen nordover, vest for Prins Karls Forland. Kanskje får vi se vår første vågehval allerede i kveld?

Vi befinner oss nå i det nordvestlige Svalbard, som i 1973 fikk status som nasjonalpark. Her tegner de dramatiske fjellene seg mot skydekket, med underlige, spisse topper og fremmede skygger. Himmelen er stor og bak den vidstrakte horisonten ligger Nordpolen. Midt i dette lever menneskene side om side med isbjørnen i et landskap som er nådeløst og ugjestfritt, ja – men som også har en nesten overjordisk skjønnhet og en sårbar sjarme. For mellom de mørke fjellformasjonene finnes den arktiske floraen, liten og vakker, og et dyreliv som forteller en annen historie: Her er det liv laga, både i sjøen og på land.

Vi begynner dagen ved Danskegattet mellom Danskøya og Amsterdamøya. Ikke langt unna ligger Virgohamna, som Fridtjof Nansen beskrev i 1912: "... et øde og uhyggeligt sted, ... en lukket, ugæstfri bugt." Øde ja, men på en vakker polarsommerdag absolutt hverken uhyggelig eller ugjestfritt. Stedet har stor historisk betydning, for det var her Andrée og hans to ekspedisjonsmedlemmer lettet med luftballong i 1897 med kurs mot Nordpolen. Det første forsøket på å nå Nordpolen via luftveien endte med å bli en skjebnesvanger tur. Tre dager etter avgang styrtet ballongen på pakkisen, og fortellingen om de tre mennenes håpløse vandring mot sør er beskrevet både i bøker og på film.

Vi skal til Amsterdamøya og restene etter den legendariske gamle hvalfangerbyen Smeerenburg. Beskrivelsene av Smeerenburg som en myldrende storby med titusenvis av mennesker har vist seg å være ren myte, siden nåtidens utgravninger har påvist at det egentlig handlet om et par hundre sesongboende hvalfangere. Men forholdene her var gode med solide bygninger og permanente spekkovner. Fra byen ble anlagt på begynnelsen av 1600-tallet til hvalbestanden forsvant og byen gradvis ble forlatt mindre enn 70 år senere ble det sendt tran og hvalbein til europeernes lamper og korsetter fra Smeerenburg, som betyr ”fettbyen”.

Hvalfangerne kom fra blant annet Nederland, Spania og Russland, og søkte hit til Svalbards nordvesthjørne fra begynnelsen av 1600-tallet for å fange hval og hvalross. Ikke lenge etter kom også dansker og nordmenn til området. Fangsten ble drevet uten hensyn til naturressursene, og det gikk ikke mange årtier før de fleste hvalene var forsvunnet og de store selene var så fåtallige at videre fangst ikke lønte seg mer. Fangsteventyret gikk altså raskt over, men flere steder på Spitsbergen kan man fremdeles se spor etter denne hektiske perioden.

Senere går vi inn i Raudfjord på nordkysten av Spitsbergen. Fjorden skjærer seg om lag 2 mil inn i landet, og på østsiden av fjorden kan man se de rødlige fjellene som har gitt navn til fjorden. De vakre fargene i fjellet og vegetasjonen står i kontrast til den hvite breisen, og det kan lønne seg å holde utkikk etter ringsel og storkobbe i vannet.

Vi begynner dagen med en zodiactur ved Moffen, en liten øy ved munningen til Weidefjorden på nordkysten av Spitsbergen. Her er vi på 80 grader nord, og øya er en viktig liggeplass for hvalrossbestanden i området.

Hvalrossens mest karakteristiske kjennetegn er støttennene, som hos store hanner kan bli over en meter lange. Hannene veier omkring halvannet tonn, og på land ser de trege og klønete ut. I vannet er det en helt annet sak, og både spekkhugger og isbjørn er forsiktige med å ta hvalross, siden de forsvarer seg så bra. De fleste hvalrossene på Svalbard er hanner, siden hunnene og kalvene i bestanden for det meste holder til ved Franz Josef Land. Hanner og hunner lever ikke sammen utenom parringstiden, så de hvalrossene vi eventuelt får se er sannsynligvis en gutteklubb! Hvalrossbestanden på Svalbard er fremdeles truet, men etter over 60 år med fredning har antallet vært stigende de senere årene.

Vi fortsetter nordover og når reisens nordligste punkt i løpet av dagen. Phippsøya er den største øya i Sjuøyane, en liten øygruppe nord for Nordaustlandet. Dette er isbjørnens rike, og vi kjenner kompassnåla trekke oss nordover – nå er vi nærmere Nordpolen enn polarsirkelen, og det kan jo gi en litt å tenke på. Hit kommer det ikke mange besøkende! På Rossøya hekker lundefuglen, og siden vi er her om sommeren kan vi være så heldige å få øye på lundefugl i yngledrakt med regnbuefarget nebb. Selvfølgelig titter vi også etter isbjørn, og spesielt nå, når vi nærmer oss iskanten. Pakkisen rundt polen trekker seg tilbake om sommeren, og isbjørnen følger iskanten nordover siden det er her selen – isbjørnens yndlingsbyttedyr – også er. De bjørnene som ikke rekker å bli med iskanten blir på Svalbard sommeren over, og ofte er det bjørn nettopp her på Sjuøyane. På grunn av klimaforandringene er iskanten lenger unna nå enn den var for noen år siden, men hvis vi retter kikkerten nordover kan det være vi kan få øye på en hvit stripe i horisonten.

Nordaustlandet er den mest høyarktiske delen av Svalbard og har vært naturreservat siden 1973. Spitsbergenkysten langs Hinlopenstretet er også en del av naturreservatet, så denne dagen er i Nordaust-Svalbard Naturreservats tegn.

En stor del av Nordaustlandet er dekket av tre store breer. Resten av øya består av tundra. Rent geologisk befinner vi oss her på steingrunn som er opp mot en milliard år gammel, og den moderne verden føles på alle måter som mange lysår unna. I denne steingrunnen har man funnet rester av noen av de første levende organismene på jorden, nemlig stromatolittene, som ennå kan finnes i tropiske laguner.

Vi planlegger å gå i land på nordkysten av øya, som er Europas niende største. Her er havstrømmene varmere enn på østsiden, og dyrelivet er rikere. Her følger vi i kjølvannet til flere ekspedisjoner, blant annet den første omseilingen av Svalbard, som ble gjennomført i 1863 – av tromsøværingen Elling Carlsen.

Laponiahalvøya på nordsiden av Nordaustlandet ble brukt som base for den dramatiske redningsaksjonen i 1928, da Umberto Nobile og hans mannskap på luftskipet ”Italia” lå fast på drivisen. Roald Amundsen omkom i en flyulykke ved Bjørnøya under redningsaksjonen, og mange av stedene på Nordaustlandet har navn etter dem som var med til å redde de havarerte polfarerne.

Vi drar videre ned gjennom Hinlopenstretet mellom Svalbard to største øyer, Spitsbergen og Nordaustlandet.

Hvithval, storkobbe og hvalross forekommer i området, og ikke minst ringsel, som er isbjørnens foretrukne middagsmat. Derfor er dette et av de stedene vi kan være heldige å få lov til å se bamsen, siden det ofte er en og annen sommerbjørn på øyene eller ved fuglefjellene her. Med litt flaks får vi også mulighet til å stifte bekjentskap med den vakre ismåken, som er helt hvit som fullvoksen. Den kan ikke forveksles med andre måker.

Spesielt i sør domineres landskapet i Hinlopenstretet av de store breene. På østsiden strekker den brede Wahlenbergfjorden seg innover i naturreservatets islagte landskap. På den andre siden, på Lomfjordhalvøya på Spitsbergen, ligger Alkefjellet, et imponerende fuglefjell der tusenvis av polarlomvier har sin base i hekketiden sammen med blant annet krykkjer. Det er fint å se det yrende livet nå midt på sommeren, og den bratte, mørke fjellveggen er i seg selv et flott og dramatisk syn der den reiser seg hundre meter over havflaten og fortsetter i flere kilometer.

Vi har dratt tilbake gjennom Hinlopenstretet og befinner oss nå igjen ved nordkysten av Spitsbergen. Avhengig av været drar vi inn i Woodfjorden og videre inn i Liefdefjorden, der vi håper å kunne fortsette helt inn i bunnen av Liefdefjorden, der den enorme, fem kilometer brede Monacobreen hever seg. Området rundt Woodfjorden er preget av rødlige sandsteinsfjell, som fikk rødfargen sin den gangen Svalbard befant seg nær ekvator – for så mye som 400 millioner år siden. Her på øyene i Liefdefjorden er det hekkeområder for kortnebbgås og ærfugl, som mange sikkert kjenner fra norskekysten. Den mer sjeldne parktærfuglen kan vi også se hvis vi er heldige – den er lett å kjenne igjen på de flotte klovnefargene på hodet!

Ved breen oppdager vi kanskje hvor vanskelig det er å beregne avstander i Arktis: Brefronten ser ut som om den ikke er langt unna, men øyet blir lurt siden det åpne arktiske landskapet ikke har trær eller andre ting med en kjent størrelsesskala. Fargen på isen varierer fra kritthvit over i lysende turkis, og man kjenner kuldedraget fra naturens dypfryser!  I vannet ved brekanten leter tusenvis av krykkjer etter mat, og er vi heldige får vi også få øye på sel blant isbrokkene som flyter i det stille farvannet. På de tidligere reisene våre hit har vi også vært så heldige å møte isbjørn her, men vi kan selvfølgelig ikke garantere audiens hos ”kongen”.

Er det vær til det vil vi trolig spise barbecue-lunsj utenfor på dekket mens vi nyter det billedskjønne fjordlandskapet med isflak og små isfjell fra breen.

Tilbake i Woodfjorden planlegger vi å gå i land ved Mushamna, der det ligger en velutstyrt fangsthytte. Hytta ble bygd av drivtømmer i 1987 og hører i dag under sysselmannen, den øverste embetsmannen på Svalbard. Tidligere ble den lånt ut til fangst for ett år av gangen, men nå er fangstgrunnlaget i området så begrenset at det for tiden ikke er lønnsomt med næringsmessig fangst. Hvis vi får tillatelse planlegger vi å gå i land, men vi vil under alle omstendigheter understreke at vi bare ser hytta utenfra.

Vi har gått rundt nordspissen av Spitsbergen og drar inn i Kongsfjorden til Ny-Ålesund, som ligger på sørbredden av fjorden. I dette farvannet har man ofte sett hvithval og vågehval, og vi håper selvfølgelig på at hellet er med oss i år også.

Ny-Ålesund er verdens nordligste by, og postkontoret og museet her er derfor begge verdens nordligste. Dette er en utrolig barsk beliggenhet for en by, men samtidig er Ny-Ålesund et interessant sted fylt av en egen atmosfære. Byen var i sin tid Amundsens og Nobiles siste stopp før de fløy over Nordpolen, og Kings Bay Kull Company AS drev gruvedrift her frem til den store ulykken i 1962, som førte til at den norske regjeringen måtte gå av.

Ny-Ålesund er i dag et internasjonalt senter for arktisk forskning, og hver sommer er rundt hundre forskere av flere forskjellige nasjonaliteter fullt beskjeftiget med å undersøke alt fra mikrobiologi til det globale klimaet. Det er en pussig liten by – i suvenirbutikken kan man kjøpe norsk sjokolade, men både folk og bygninger bærer preg av at det er et internasjonalt forskningssamfunn som holder til her. Nettopp på grunn av forskernes følsomme måleinstrumenter er det ikke mobildekning i Ny-Ålesund. Villlreinen beiter helt ned til bygrensa, og hvis vi er ekstra heldige får vi se både rein og svalbardrype, som er den eneste fuglen som overvintrer på Svalbard. Svalbardrypa, en egen underart av vår hjemlige fjellrype, er et artig syn når den spankulerer rundt med sine lange ”støvler” av hvite fjær. I området rundt Ny-Ålesund hekker hvitkinngås, kortnebbgås og røbnebbterne, som er det dyret i verden som har lengst reiserute mellom hekkeområde og vinterboplass.

Man skal huske å holde seg innenfor isbjørngrensa, som er tydelig avmerket med skilt, og derfor skal man ha gevær med for å gå de få hundre metrene bort til Amundsenekspedisjonens luftskipsmast. Her kan man føle litt på et historisk øyeblikk for norsk polarhistorie! Før vi forlater Ny-Ålesund blir det også tid til å få skrevet noen postkort og sendt dem fra verdens nordligste postkontor.

Deretter drar vi tilbake gjennom Kongsfjorden og inn i Krossfjorden, som er en av Svalbards vakreste fjorder. I bunnen av 14. julibukta ligger 14. juli-breens imponerende ismur, der den danner en typisk dalbre mellom bratte fjell. På denne tiden av året i den arktiske høysommeren blomstrer det smått i fjellsiden, som brått er fargerik og levende – også på grunn av de hekkende fuglene. Under klippeveggen kan man være heldig og få øye på en fjellrev som håper på at en matbit skal falle ned fra himmelen!

Vi passerer den vakre Blomstrandbukta og fortsetter videre nordover inn i Lilliehöökfjorden, der den gigantiske Lilliehöökbreen troner majestetisk i bunnen av fjorden.

Vi går i land i den lille bukta Signehamna, der det ligger rester av en gammel tysk meteorologisk stasjon fra Andre verdenskrig. Den var aktiv fra 1942 til 1943, da den ble oppdaget av nordmenn. De etterfølgende trefningene kostet en norsk og en tysk soldat livet. I dag er bukta et fredelig og naturskjønt sted å besøke.