Aleksander den stores verden

Istanbul er en kosmopolitisk by, som både rommer supermoderne storbyatmosfære og gavmilde mengder av "Tusen og en natt"-stemning fra tiden som hovedstad i Det bysantinske riket og senere som del av Osmanriket. Begge de gamle rikene har satt imponerende arkitektoniske fingeravtrykk på byen, som ånder av storslått historie på alle bauger og kanter.

Vi begynner på en dag fylt av opplevelser, først i det stemningsfulle Sultanahmet, Istanbuls gamle bydel. Her finner man flere av byens eksotiske basarer og byens mest markante historiske bygninger.

Vi begynner med Hagia Sofia, som var hovedkirke under Det bysantinske riket. Interiøret er spekket med imponerende mosaikker fra 500-tallet. Etter osmanenes erobring av Konstantinopel i 1453 ble Hagia Sofia tatt i bruk som moské, og det ble tilføyd fire minareter.

Vi fortsetter til Sultanahmet-plassen, som ligger der Konstantinopels gamle hippodrom befant seg. I romersk og bysantinsk tid ble den brukt til hesteveddeløp. Disse veddeløpene var ikke bare sportsbegivenheter, men en sjelden mulighet for alminnelige mennesker til å samle seg på samme sted som keiseren. De konkurrerende lagene var sponset av forskjellige politiske partier, og veddeløpene ble ofte blandet sammen med politisk og religiøs rivalisering. Hippodromen var rundt 450 meter lang og 130 meter bred og kunne romme rundt hundre tusen tilskuere. De ytre veggene med tilskuerplassene eksisterer ikke lenger; bare litt av endeveggen og midten av hippodromen er bevart. Her kan vi se en søyle – brakt hit fra Apollontemplet i Delfi – og en egyptisk obelisk som var satt opp for farao Tuthmosis III, med over 3500 år på baken.

I nærheten finner vi Den blå moskeen med de seks himmelstrebende minaretene. Moskeen er Istanbuls hovedmoské og byens viktigste vartegn. Den ble bygd i årene 1609—1616 under den osmanske sultanen Ahmed I. Moskeens egentlige navn er da også Sultanahmet Camii, mens kallenavnet Den blå moskeen er kommet til senere på grunn av de mer enn 20 000 vakre blå flisene som utsmykker moskeens indre.

Nå venter det oss et besøk i Topkapi-palasset, sultanens verdenskjente palass under Osmanriket. Det var ikke bare bolig for sultanen og haremet hans, men hjemsted for hele hoffetaten og det enorme Osmanrikets forvaltning og regjering. Det store palasset var dermed ramme rundt ca. 5000 menneskers daglige liv og var nærmest en by i byen. Byggingen ble satt i gang i 1465 av sultan Mehmet II, Istanbuls erobrer. Hans etterfølgere på tronen tilføyde nye paviljonger, og palassområet utgjør hele 70 000 kvadratmeter. Et besøk i Topkapi-palasset er som å hoppe direkte inn i eventyrene fra "Tusen og en natt", og gir et fantastisk innblikk i sultanenes overdådige levevis. Som en ekstra bonus får vi en imponerende utsikt over Bosporosstredet og Det gylne horn fra palassområdet, som ligger på en av Istanbuls sju høyder. Husk å ta med tøy til å dekke eventuelle bare skuldrer.

Vi avlegger også et besøk i byens arkeologiske museum. Aleksander-sarkofagen er museets stolthet: en marmorsarkofag med vakre og svært godt bevarte utskjæringer av scener fra Aleksander den stores liv.

Deretter er det tid til å gå under jorden! Yerebatan Sarayi er den mest berømte av de mange hundre underjordiske cisternene som ligger spredt under byen. Denne cisternen ble anlagt på 500-tallet under den bysantinske keiseren Justinian I og er karakterisert av de over 300 søylene som støtter takhvelvet. Cisternen har en kapasitet på 80 000 kubikkmeter og ble brukt frem til 1980-årene. I dag er den tømt for vann, og det gir oss en enestående mulighet til å oppleve de selsomme og kjempestore underjordiske rommene med egne øyne.

Dagen blir avsluttet i Grand Bazaar, Istanbuls 200 000 kvadratmeter store overdekkede basar, som stammer fra 1461, da den var byens brødmarked. Basaren er en kjempelabyrint med flere tusen små forretninger. I tillegg til butikker er det lagre, verksteder, vekselboder, posthus, tehus og restauranter her. I basaren selger man alt fra sølv til lærvarer, tepper, vannpiper og antikviteter. Men legg merke til at alt ikke er like billig. Å handle på tyrkisk betyr at man byr rundt halv pris av det som blir forlangt. Deretter møtes man et sted imellom.

Vi samles igjen til kveldens middag, og de som har lyst til det, kan deretter følge reiselederen på en liten avslappet spasertur i byen.

I dag kan du utforske Istanbul på egen hånd eller følge reiselederen på en båttur på Bosporos, en av verdens travleste vannveier. Bosporosstredet gjennomskjærer Istanbul og deler også byen i to kontinenter –  det europeiske og det asiatiske. Den europeiske bydelen er igjen delt av Det gylne horn, så havet er en integrert del av byen. (Båtturen er ikke inkludert i reisens pris.)

Vi fortsetter mot Edirne i Tyrkia. Vi kommer frem ut på ettermiddagen og får mulighet til å strekke på bena på en spennende byvandring til de største severdighetene. Edirnes tidligere navn var Hadrianopolis, etter den romerske keiseren Hadrian, som grunnlasen byen ved en thrakisk landsby. På spaserturen ser vi den eneste gjenværende resten av den romerske bymuren: Det makedonske tårnet. Edirne ble senere hovedstad i Osmanriket i årene 1365—1453, før denne æren tilfalt Konstantinopel (i dag Istanbul). Fra osmansk tid stammer noen vakre broer over Tunca-elva så vel som Semiliye-moskeen, som står på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Moskeen stod ferdig i 1575, og den åttekantede strukturen og store symmetrien skyldes arkitekten Mimar Sinan. Den sentrale kuppelen er mer enn 30 meter i diameter og omgis av fire mindre kupler og fire høye minareter. Opprinnelig var moskeen omgitt av biblioteker, skoler, bad, et sykehus, en gravplass og suppekjøkken for de fattige.  Mimar Sinan, som var datidens stjernearkitekt, har også tegnet byens berømte tyrkiske bad – Sokullu Hamami – som fremdeles er i bruk.

Vi kommer også forbi ruinene av en stor synagoge, som står som et symbolsk monument for byens tidligere jødiske menighet. Synagogen ble oppført etter den store brannen i Edirne i 1905, da byens 13 synagoger brant ned, og den er bygd med Leopoldstädter-synagogen i Wien som forbilde. Like før første verdenskrig bodde det rundt 28 000 jøder her, men senere har nesten alle jødiske innbyggere flyttet, hovedsakelig til Istanbul og Israel. I takt med den svinnende menigheten fikk synagogen forfalle, inntil den i 1983 ble helt stengt.

På vei fra Edirne til Thessaloníki venter det oss en lang men interessant kjøretur, der vi passerer vakre landskaper og fine byer på både den greske og tyrkiske siden av grensen.

Thessaloníki, som ligger ut mot Den thermaiske bukta, er ikke bare den nest største byen i dagens Hellas, men den var det også under Osmanriket – og den var dessuten en av de rikeste byene nest etter Istanbul. I dag regnes den for å være Hellas' kulturelle hovedstad, med mange festivaler og kulturbegivenheter, og byens universitet er landets største.

Thessaloníkis historie går rundt 2300 år tilbake, og byen har ikke mindre enn 15 minnesmerker som står på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Særlig er tidlige kristne kirker og andre bysantinske bygninger representert. Vi ser et utvalg av dem så vel som andre av byens kjennemerker – blant annet Galerius' triumfbue. Rundt en tredjedel av den er bevart. Triumfbuen ble bygd av den romerske keiseren Galerius for å markere en seier over perserne. Den var opprinnelig forbindelsesledd mellom Rotundaen, som ligger 125 meter unna, og Galerius' palass, som ikke lenger eksisterer. Vi ser også Heptapyrgion, borgen på høyden, som til tross for sitt navn – "Sjutårnsborgen" – faktisk har 10, og vi legger også veien forbi Det hvite tårnet ved havnepromenaden, som under osmanenes herredømme var fengsel og del av et større havnefort.

Deretter fortsetter vi til funnstedet Verjína, der vi kan se noen av kongegravene og et utvalg av innholdet i dem i det tilhørende museet. Fra Verjína vender vi tilbake til Thessaloníki, der man  og spiser kveldsmat. Hvis det er stemning for det, kan vi gå en liten tur i kvarteret.

I dag går reisen videre til Makedonia, Aleksander den Stores hjemland, der vi skal oppleve flere kulturhistoriske perler.

Neste stopp på dagens rute er Bitola, som er en av Makedonias eldste byer, grunnlagt som Herakleia på 300-tallet f.Kr. av kong Filip II av Makedonia – Aleksander den stores far. Vi tar en rundtur til bysentret og ser klokketårnet, den jødiske kirkegården og byens basar. Vi får også anledning til å se ruinene av den opprinnelige delen av byen, som rommer romerske bolighus og et amfiteater. Her er blant annet noen svært godt bevarte mosaikker i basilikaene.

Vi fortsetter til Ohrid, der vi sjekker inn på hotellet vårt.

Ohrid ligger ved den vakre Ohrid-sjøen, som tiltrekker mange besøkende og feriegjester. Sjøen er den dypeste på Balkan, med en dybde på opptil 288 meter, og de 358 kvadratkilometerne med vann er fordelt mellom Albania og Makedonia. Både innsjøen og Ohrids gamle bydel oppe på fjellet er på UNESCOs lister over henholdsvis verdens natur- og kulturarv. Med mer enn 3000 år på baken er byen en av de eldste på hele Balkan. Ifølge et sagn hadde Ohrid en gang 365 kirker, én for hver dag, og den ble derfor kalt Balkans Jerusalem. I dag er antallet ikke fullt så stort, men fremdeles imponerende!

Vi drar på en rundtur til byens største severdigheter, blant andre Samuils fort på toppen av fjellet. Derfra er det en flott utsikt over byen og innsjøen. Like nedenfor fortet ligger en arkeologisk utgravning av et tidlig kristent anlegg rundt St. Clemensklostret, som nå er gjenoppbygd. Man mener at det her ble utdannet flere tusen disipler til å skrive bibelmanuskripter med det glagolittiske alfabetet, det eldste slaviske skriftsystemet. Vi ser også Sofiakirken, som ble bygd under det første bulgarske riket, like etter den offisielle overgangen til kristendommen rundt år 1000. Kirkens interiør er flott utsmykket med middelalderfresker, og kirken er en så viktig del av den makedonske kulturarven at den er å finne på 1000-denar-seddelen.

Om ettermiddagen kjører vi langs Ohrid-sjøens bredd til St. Stefanskirken, som er bygd inn i klippen ved å utnytte en eksisterende grotte. Litt lenger sørpå besøker vi også St. Naumkirken, som også ligger vakkert til ved Ohridsjøen. Kirken er oppkalt etter misjonæren Sankt Naum, som spilte en sentral rolle i oversettelsen av Bibelen til oldkirkeslavisk – et språk som har hatt stor innflytelse på Øst-Europas språk og kultur. Ifølge tradisjonen kan man fremdeles høre helgenens hjerte slå hvis man legger øret til graven hans i kirken. På gårdsplassen utenfor kirken man man være heldig og se påfugler spankulere omkring. Deretter kjører vi tilbake til hotellet, og resten av dagen er fri til avslapning i den hyggelige byen ved bredden av innsjøen.

I dag går turen videre til Berat, med en historie som går hele 2400 år tilbake. Den gamle bydelen er på UNESCOs liste over verdens kulturarv, og de historiske husene med de mange vinduene, bygd på terrassen oppover fjellsiden, illustrerer på beste måte tilnavnet "Byen med de to tusen vinduene". Berat har en vakker borg oppe på en åstopp, og i middelalderen bodde de fleste av byens innbyggere innenfor borgens område. Beboerne var for størstedelens vedkommende kristne, og i borgområdet har det ligget rundt 20 kirker – de fleste oppført på 1300-tallet. Noen av dem har verker av Albanias mest berømte ikonmaler, Onufri, som har fått sitt eget museum i Mariakirken.

Byen har også noen fine moskeer, blant andre Kongemoskeen, som ble bygd på slutten av 1400-tallet.

Vi fortsetter til Albanias hovedstad Tirana, der vi blir innkvartert på hotellet vårt.

Etter frokosten skal vi se nærmere på Tirana, Albanias største by, som fortsetter å vokse på grunn av befolkningstilstrømmingen fra landsbygda. Vi kjører på en av byens hovedferdselsårer, bulevarden Deshmoret e Kombit, "De nasjonale martyrenes bulevard", som tidligere het Mussolini Bulevard. Her ligger flere universiteter, administrasjonsbygninger og banker, og vi fortsetter til Skanderbeg-plassen, som er oppkalt etter Albanias absolutte nasjonalhelt. Han troner som rytterstatue på et prominent sted på plassen. Gjergj Kastrioti (1405—1468) var i osmansk tjeneste, der han fikk tilnavnet Skanderbeg, som er sammensatt av navnet Iskander (Aleksander) og den tyrkiske tittelen bey. I 1443 gikk han over til kristendommen og ledet Albanias kamp mot osmanene, som han holdt stangen til sin død. Deretter var landet under osmansk herredømme frem til begynnelsen av 1900-tallet. Fra denne perioden stammer Ethem Bey-moskeen fra 1823, som er dekorert med naturalistiske motiver som trær, broer og fossefall – litt uvanlig for islamsk kunst.

På sightseeing-turen kjører vi også forbi Mor Teresa-gaten, som er oppkalt etter den berømte nonnen av albansk avstamning som viet sitt liv til å hjelpe de fattige i India. Vi fortsetter forbi Albanias nasjonalmuseum og Pyramiden, som opprinnelig ble oppført som museum for diktatoren Enver Hoxha (Hodsja). Nå er det konferansesenter og selskapslokaler, men på grunn av planer om å bygge en ny albansk parlamentsbygning er det truet av nedrivning.

Tiranas indre by er preget av forskjellige arkitektoniske stilarter som knytter seg til forskjellige perioder av landets historie: for eksempel de noe pompøse bygningene fra perioden 1939—44, da landet var under italiensk okkupasjon, og i etterkrigstidens kommunistiske æra var det den monumentale sovjetiske stilen – og elementbyggingen – som dominerte. I de senere år er det utskrevet arkitektkonkurranser til en fornyelse av bysentret, og blant vinnerforslagene er prosjekter fra Henning Larsens Tegnestue og Bjarke Ingels Group i Danmark. Kanskje vil fremtidens Tirana få et dansk islett?

Vi kjører nå ut av Tirana til Durres, som ikke bare er Albanias nest største by, men også en av landets eldste. Byen ble anlagt av greske kolonister fra Korinth og Kerkyra (Korfu) på 600-tallet f.Kr. under navnet Epidamnos. Plasseringen ved en naturlig havn i nærheten av stedet der Adriaterhavet er på det smaleste,  gjorde den til en viktig havneby i det daværende Illyria, og på 100-tallet f.Kr. rykket romerne inn og tok herredømmet over den strategisk beliggende byen. Den fikk navnet Dyrrhachium og ble befestet med en 12 meter høy bymur, som ifølge overleveringen var så tykk at fire menn kunne ri ved siden av hverandre på den. Fra denne blomstringsperioden under romerne stammer også et amfiteater som hadde plass til hele 20 000 tilskuere – det største på hele Balkan. Amfiteatret er bare halvveis utgravd, men står på vent til opptak på UNESCOs verdensarvliste. Vi ser også restene av de romerske badene og av byens forum (torg), som ble oppdaget tilfeldig da man gravde ut en hustomt.

Romerriket ble til Det bysantinske riket, og deretter fulgte en turbulent tid da Durres var under skiftende herredømme. En kort tid hørte byen for eksempel under bystaten Venezia, og fra denne perioden stammer Det venetianske tårnet, som er en del av borgmuren. Som resten av Albania kom Durres under osmansk herredømme på 1400-tallet og var det helt frem til 1912.

Fra Durres kjører vi til et av Albanias største og eldste vinhus, Skanderbeg, der vi får anledning til å smake både vin og brandy. Albania har en lang tradisjon for vinfremstilling – og ideelle dyrkingsforhold for druer – men under Enver Hoxha ble privat vinproduksjon forbudt. Etter kommunismens fall kom produksjonen langsomt i gang igjen, blant annet på initiativ av hjemvendte eksilalbanere, som tok med seg sine kunnskaper fra Italia og andre middelhavsland. Etter vinsmakingen fortsetter vi til Kruja, det selvstendige Albanias første hovedstad. Det var fra Kruja nasjonalhelten Skanderbeg kjempet mot osmanene, og byen har da også et museum viet til ham. Det passer godt at museet holder til i byens borg, som motstod hele tre langvarige tyrkiske beleiringer. Her er det utstilt historiske gjenstander fra de albansk-osmanske krigene på 1400-tallet, og på det nærliggende etnografiske museet kan vi dessuten studere håndverk og kunsthåndverk fra 1500-tallet og fremover. Vi avslutter besøket med litt tid på egen hånd i byens gamle basar, der det er mulig å kjøpe håndlagde suvenirer og mye annet. Deretter vender vi tilbake til Tirana.