Det uberørte Burma

Yangon (tidl. Rangoon) er Burmas største by og var landets hovedstad fra 1885, da britene erobret det nordlige Burma, frem til 2005, da hele statsadministrasjonen ble flyttet 32 mil nordover til byen Nay Pyi Taw. Yangon er likevel fremdeles landets økonomiske og intellektuelle sentrum, og denne sjarmerende tropiske storbyen er en spennende blanding av moderne byliv side om side med vakre buddhistiske pagoder og noe av Sørøst-Asias best bevarte britiske koloniarkitektur. Vi sjekker inn på det sentralt beliggende hotellet vårt.

Etter å ha pakket ut og hvilt oss etter den lange flyturen skal vi om ettermiddagen besøke Yangons ubetinget mest berømte byggverk: den betagende vakre, gull- og juvelbesatte Shwedagon-pagoden, som troner majestetisk på den hellige høyden Singuttara midt i byen. Uansett hvor i Yangon man befinner seg, kan man alltid orientere seg i forhold til den 98 meter høye forgylte pagoden. Den står som et funklende fyrtårn og leder de besøkende på rett kurs. Vær oppmerksom på at Shwedagon-pagoden blir belagt et nytt lag gull fra september 2014 til februar 2015. Det betyr at den store pagoden i den perioden vil være dekket av bambusstillaser, men det vil fortsatt være mulig å oppleve hele komplekset av mindre pagoder og helligdommer. Under istandsettelsen vil vi kunne oppleve det fascinerende arbeidet med å kle den store pagoden med nytt bladgull, utført av lokale frivillige som en del av en gammel tradisjon. Om kvelden spiser vi en velkomstmiddag på en lokal restaurant.

Vi tar morgenflyet til Bagan, der et 42 km2 stort sletteområde har mer enn 3000 historiske buddhistiske templer. Så langt øyer rekker, stikker de karakteristiske spisse tempeltårnene opp i det flate slettelandskapet, og det hele har et skjær av mystikk og uvirkelig eventyrlandskap over seg. Startskuddet for byggingen av det første templet på Bagan-sletten lød i 1057 etter vår tidsregning. Og helt til Khubilai Khans mongolske tropper erobret området 230 år senere, tilføyde konge etter konge flere og flere templer. Det ble til sammen 4400 templer, og til tross for naturens utfordringer – som jordskjelv, oversvømmelser og erosjon – består altså mer enn 3000 templer den dag i dag. Området er kandidat til å komme på UNESCOs liste over verdens kulturarv, men en verserende tvist mellom myndighetene og UNESCO om renoveringsmetoder har stanset prosessen inntil videre.

Etter å ha sjekket inn på hotellet vårt bruker vi dagen til å se noen av de viktigste pagodene på Bagan-sletten, deriblant Ananda-templet, et hvitkalket mesterverk som kombinerer Mon-arkitektur med indisk arkitektur. Ifølge sagnet fikk kong Kyanzittha drept de åtte munkene som bygde templet, slik at de ikke kunne bygge et lignende tempel et annet sted. Tett ved Ananda-templet finner vi også Thatbyinnyu-templet, også kjent som "allvitenhetens tempel". Vi ser også den gylne Shwezigon-pagoden, som skal inneholde en tann og en knokkelbit av selveste Buddha. Vi avslutter med å besøke det største av alle templer på Bagan-sletten: Dhammayangyi-templet, som ble bygd av kong Narathu. Han drepte faren og broren for å komme til makten selv, og det sies at han bygde templet for å sone sine synder. Vi avrunder dagen med å nyte solnedgangen over Bagan-sletten. Gode sko kan anbefales, for det blir en del gåing.

Et morgenfly bringer oss enda lenger nordover til Mandalay. Vi ser Amarapurnas største trekkplaster: Den 1,2 kilometer lange broen U Bein, verdens lengste gangbro i teaktre, som hviler på mer enn 1000 bropilarer over Taungthaman-sjøen og forbinder Taungthaman-øya med fastlandet. Selv om U Bein har mer enn 200 år på baken, er den fremdeles i fin stand. Det er ofte tett av folk som går eller sykler over broen, som er en av Burmas mest fotograferte severdigheter.

Etter lunsj kjører vi nordover til den forhenværende britiske fjellstasjonen Pyin Oo Lwin, også kjent som Maymyo. Fjellstasjonen i de grønne omgivelsene er opprinnelig en militær forpost bygd av britene i 1896, og på grunn av de 1070 høydemeterne tilbyr byen med rundt 180 000 innbyggere et kjølig pusterom i de varme sommermånedene. Pyin Oo Lwin fungerte som sommerhovedstad for administrasjonen i det britiske Burma, og det var også hit de sendte barna sine på skole. Byen er bebodd av forskjellige etniske grupper, deriblant indere og nepalere som flyttet hit under det indiske styret. En stor del av landets anglo-burmesiske befolkning er også bosatt her. Byen ligger ved begynnelsen av den såkalte Burma Road, som går hele veien fra Mandalay til den kinesiske provinsen Kunming. Den over 100 mil lange svingete veien spilte en viktig rolle under andre verdenskrig, da britene forsynte de kinesiske styrkene for å hindre japansk invasjon av landet. Vi blir innkvartert i rolige omgivelser litt utenfor byen.

Vi begynner dagen med en spennede togtur ut på landet. I rundt en time er vi blant lokale innbyggere som har med seg all verdens ting og saker på togturen. Det er en sann fornøyelse å oppleve dette organiserte virvaret. Før lunsj stanser vi på en lokal severdighet som ikke mange turister finner: en imponerende grotte fylt med buddhastatuer i all slags størrelser. Husk gode sko, for underlaget er som regel vått å gå på. Vi kjører tilbake til byen for å spise lunsj. I nærheten av byens vartegn, klokketårnet Purcell Tower, som sies å være en gave fra dronning Viktoria, finner vi byens travle markedsplass, der man kan kjøpe alt fra hageredskaper til bananer, sko, klær og kjøtt.

Her finner du også byens spesialitet: jordbær. De søte bærene blir dyrket i fjellområdene utenfor byen og blir brukt til syltetøy som er kjent over hele Burma. Med 250 orkidéarter og nesten 500 forskjellige slags trær er byens botaniske hage en fryd for alle sanser. Det grønne området er nylig blitt renovert og rommer blant annet en innsjø, en gyllen buddhistisk stupa og et utsiktspunkt. Hagen ble planlagt av britiske botanikere i 1915, og arbeidskraften besto av tyrkiske krigsfanger. Vi går en tur i hagen, der man blant annet kan se det sjeldne ginkgo-treet med de trekantede, vifteformede bladene.

Like ved trebroen U Bein i Amarapura ligger Burmas største buddhistkloster: Mahagandayon-klostret, med kapasitet til mer enn tusen munker og munkenoviser. I det burmesiske samfunnet er det en sterk sosial forventning om at gutter/menn minst to ganger i livet gir seg hen til munkelivet, dels som gutt (mellom 10 og 20 år) og igjen etter 20 år som fullt ordinert munk. Munker nyter generelt svært stor respekt i Burma, og det er derfor særlig prestisjefylt for en familie å ha en sønn som er – eller i en periode har vært – munk. De burmesiske munkene har flere ganger markert seg sterkt politisk, senest i 2007, da en gruppe munker støtte sammen med militærregimet i protest mot de militæres angrep på fredelige demonstranter.

Senere setter vi kursen sørover på den nye ekspressveien til hovedstaden Nay Pyi Taw. Byen er landets 3. største og fungerer som administrativ hovedstad. Vi drar ut på en kort byrundtur til bl.a. Uppatasanti-pagoden, som er en av landets nyeste. Den nesten hundre meter høye pagoden blir også kalt "fredspagoden". Om kvelden besøker vi kveldsmarkedet før vi nyter en velfortjent avskjedsmiddag sammen på en lokal restaurant.