Silkeveiens Usbekistan og Turkmenistan

Vi lander i Tasjkent tidlig på morgenen, og når innreiseformalitetene er overstått, kjører vi til hotellet vårt, der det er mulighet for en lett frokost og noen timers hvile.

Omkring middag drar vi ut for å se nærmere på landets hovedstad. Vi starter ved Selvstendighetsplassen, der vi blant annet skal se "Den gråtende mors monument". Der brenner det en evig flamme for å ære de falne soldatene under andre verdenskrig. Fra Selvstendighetsplassen tar vi metroen én holdeplass til Emir Timur-plassen. Metroen er den letteste måten å komme seg rundt i byen på, og stasjonene er flott dekorert – slik man kjenner det fra Moskva og St. Petersburg. På Emir Timur-plassen pryder en stor statue av Timur Lenk (1336–1405) plassen, og i bakgrunnen ser vi det enorme Hotel Uzbekistan i klassisk kommunistisk arkitektur.

Vi spiser lunsj på en lokal restaurant og drar deretter til den gamle bydelen i Tasjkent og det religiøse sentret ved Khast Iman-plassen. På den store plassen ser vi den fornemme tidligere koranskolen Barak-Khan-madrasaen, der den eldste håndskrevne koranen (Uthman Qur'an) blir oppbevart, og Tillya Sheikh-moskeen – en av de største moskeene i Tasjkent.

Hvis været og humøret tillater det, slentrer vi gjennom de smale gatene til byens største marked, Chorsu-basaren (ellers tar vi bussen dit). På markedet gjør lokalbefolkningen mange av sine innkjøp, like fra grønnsaker og brød til klær og cd-er. Ved siden av Chorsu-basaren ligger Kukeldasj-madrasaen, som ble bygd allerede i 1570 som en del av byens sentrale torg. Etter en omskiftelig tilværelse – bl.a. ble bygningen brukt som henrettelsesplass – er Kukeldasj-madrasaen nå igjen skole og en av de eneste aktive madrasaene, altså koranskolene, i Tasjkent.

Vi avrunder dagen med en velfortjent middag.

Tidlig om morgenen tar vi lyntoget til Samarkand. Med en toppfart på rundt 225 km/t og ingen stopp underveis tar det oss bare rundt to timer å nå Sentral-Asias mest sagnomspunne by, Samarkand, med en årtusenlang historie som senter på Silkeveien.

På byrundturen vår i dag skal vi se bygninger i verdensklasse. De fleste er oppført på 1300-tallet. Samarkand har mye å by på, og dette gamle kultursentret har en rik historie, som få andre byer. Den mest berømte severdigheten er uten tvil Registanplassen, som ligger i det sentrale Samarkand og er en av verdens vakreste plasser. På tre sider, i perfekt arkitektonisk harmoni, er plassen innrammet av bygninger, minareter og madrasaer. Her ligger Ulugh Beg-madrasaen fra 1417–1420 sammen med Tillya-Kari-madrasaen og Sjir Dor-madrasaen som et enestående arkitektonisk mesterverk som er under UNESCOs beskyttelse.

I 1220 ble byen voldsomt herjet av Dsjengis Khans horder, men fra 1369 opplevde den en ny oppblomstring under Timur Lenk, som gjorde den til sin hovedstad. Samarkand har gjennom tidene alltid fremstått som en utpreget karavaneby, der det ble handlet silke og leirvarer – så langt mot øst som i Japan er det funnet metallskåler og glasskar fra Samarkand.

I tillegg til Registanplassen skal vi se den nærliggende og enorme Fredagsmoskeen, Bibi Khanum.

Et annet av Samarkands høydepunkter er Emirens gravkammer. Timur Lenk beordret i 1404 at Gur Emirs flotte kuppel og mausoleum skulle ferdigstilles til ære for hans avdøde barnebarn Muhammed Sultan. Da Timur Lenk døde i 1405, ble også han begravet i Gur Emir. Det hviler en ro over bygningene, og på den vakkert dekorerte kuppelen er det poetisk skrevet: "Skulle himmelen forsvinne, vil kuppelen erstatte den."

Vi starter dagen med å kjøre ut til et papirverksted i en landsby rundt 10 kilometer fra Samarkand. Papirfremstilling har en lang historie i Samarkand-området, og på verkstedet får vi se hvordan bark fra papirmorbærtreet blir omdannet til fint papir.

Tilbake i Samarkand ser vi Shah-i-Zinda-nekropolen – en samling gravmæler som nærmest utgjør en liten by – som er en av Samarkands vakre og stemningsmettede severdigheter. Den flotte inngangportalen med de fargerike flisene og den smale, godt over 200 meter lange gaten med tettliggende mausoleer på begge sider er enestående.

Bak Shah-i-Zinda ligger restene av Afrosiab, den opprinnelige byen i Samarkand-området. I dag er det stort sett bare noen jordhauger tilbake foruten et fint museum, som vi besøker.

Vi besøker også Ulugh Begs observatorium fra 1429. Observatoriet var blant de fremste i verden på 1400-tallet, og de observasjonene som ble gjort der, er fremdeles gyldige.

Om kvelden har vi arrangert en middag hjemme hos en privat familie. Hagen deres blir for en kveld omdannet til en restaurant kun for oss, og familien vil skjemme oss bort med lekre lokale retter.

Vi sjekker ut av hotellet og kjører til Bukhara, den største oasebyen som ligger i utkanten av den store ørkenen Kyzylkum, som strekker seg fra Aralsjøen til Tasjkent. Bukhara er en gammel silkeveiby og et tidligere selvstendig emirat. Gjennom godt og vel 1200 år har Bukhara vært under muslimsk innflytelse. Det merker man overalt i byen. Selv om Bukhara i dag er Usbekistans femte største by med rundt 250 000 innbyggere, virker den mye mindre enn Samarkand, og fra vår innkvartering i den gamle bydelen kan vi lett oppleve byen med de mest utrolige bygninger til fots. Lab-i-Hauz-torget med det store bassenget er sentrum for byen, og her ligger tehus der eldre usbekiske menn drikker grønn te, prater og spiller brettspill. Ved hver sin ende av bassenget ligger Nadir Divan-Begi-madrasaen fra 1623 og Mogaki Attari-moskeen fra 1200-tallet, som er en av byens eldste. Omkring år 1900 hadde Bukhara 127 aktive koranskoler og en moské for hver av årets dager.

Her fra sentrum av den gamle bydelen begir vi oss rundt til fots til byens største severdigheter: vakre moskeer med fantastiske blå kupler, byporter og imponerende plasser – mange av dem samlet i Poi Kalyan-komplekset, der også byens høyeste minaret kneiser: Arslan Khan-minareten, bedre kjent som Dødens minaret. Det var her den herskende emiren inntil for godt og vel hundre år siden lot rivaler og forbrytere kaste ut fra toppen.

I sentrum finner vi også det storslåtte Ark-fortet i hjertet av Bukhara, som var symbolet på emirens storhet. Med sine opp mot 20 meter høye murer var fortet en sikker bastion for den lokale makthaveren. Dette avholdt likevel ikke forskjellige mer eller mindre seriøse beilere til tittelen som emir av Bukhara fra å beleire fortet. Siste beleiring fant sted i 1920-årene, da russerne forsøkte å fortrenge den siste emiren, Alimkhan. Da foretagendet var i ferd med å lykkes, sprengte emiren store deler av fortet i luften og flyktet til Afghanistan med et følge på over 3000 mann. Den opprinnelige inngangporten med vakttårn og ramper opp til festningen er restaurert, og på selve området er emirens private moské og fundamentet av kroningssalen bevart. Den russiske tsaren kalte emirens festning "et blødende og åpent sår i det russiske imperiet", og i festningens storhetstid bodde det knapt 3000 mennesker innenfor murene.

I dag besøker vi Chor Minor. Navnet betyr "Fire minareter", selv om de fire tårnene mest er til pynt og ikke egentlige minareter. Deretter kjører vi til det imponerende sommerpalasset, som ble benyttet av de to siste emirene av Bukhara. Et vakkert og fascinerende sted med en bisarr blanding av orientalsk, europeisk og russisk arkitektur. I virkeligheten består Sommerpalasset av tre bygninger: det tidligere sommerpalasset, en åttekantet paviljong og en bygning ved en liten dam. Her levde emiren et behagelig liv omgitt av sitt harem og en privat samling av eksotiske dyr som ble holdt i bur i parken.

Vi spiser lunsj sammen, og deretter har vi ettermiddagen fri til å gå på oppdagelsestur i Bukharas gamle bydel. Blant de fantastiske moskeene, vakre plassene og gamle, kuppelkledde handelsbygningene ligger fremdeles aktive verksteder og småboder som produserer lokale varer, slik de har gjort i århundrer. Sammen med basaren og de gamle gatene bidrar de til å gjøre Bukhara til en av de mest spennende og stemningsfulle byene i Sentral-Asia. Særlig vakker er Bukhara i de tidlige kveldstimene, når den gamle byen blir sløret av dagens siste støvete stråler.

I dag venter en lang og fascinerende kjøretur gjennom Kyzylkum-ørkenen (usbekisk for "rød sand") – en 300 000 kvadratkilometer stor flat sandørken som ligger delt mellom Kasakhstan, Usbekistan og Turkmenistan. En times tid etter at vi har forlatt Bukhara, forsvinner de små landbruks- og bomullsmarkene og blir erstattet av et monotont ørkenlandskap med rød sand så langt øyet rekker. Vi gjør noen stopp for fotografering underveis der det kan være interessant.

Til tross for den lange turen – eller nettopp derfor – er det noe fascinerende ved å kjøre gjennom et landskap som ikke endrer seg så mye, og så tenke tilbake på de karavanene som brukte uker på å krysse denne ørkenen med sine kameler og hester. Litt over hundre kilometer før Khiva følger vi den 2400 kilometer lange elva Amu Darja, og landskapet er igjen preget av små landbruksjorder og små landsbyer inntil vi når Khiva, en av Silkeveiens mest berømte oasebyer, som ligger i et fruktbart delta tett ved grensen til Turkmenistan. (Det blir nå arbeidet på en ny og forbedret vei mellom Bukhara og Khiva. Det vil gjøre turen noe raskere, men for tiden må vi vente at turen tar 6–8 timer.)

Khiva er i dag to byer; den gamle delen innenfor ringmuren og den moderne utenfor muren. Den gamle byen virker som et eneste stort museum, der byens voldsomme og fascinerende historie er med for hvert skritt man går. Gamlebyen er et fabelaktig eksempel på sentralasiatisk arkitektur, og vi bor enten inne i gamlebyen eller like utenfor byporten.

Vi bruker første halvdel av dagen til å gå rundt i denne kulturelle perlen, der all motorisert kjøring er forbudt.

Khiva var en av de store karavanebyene på Silkeveien, med en strategisk viktig beliggenhet som bindeledd mellom øst og vest. Den gamle bydelen, Ichan Kala, fremstår som uberørt av tidens tann og er fremdeles omkranset av en fem–seks meter tykk ringmur som er over seks kilometer lang. Innenfor murene fantes områdets største slavemarked helt frem til 1873, da russerne annekterte området.

Khivas tidligere herskere brukte ufattelige rikdommer på å etterlate seg vakre monumenter og bygninger, og på vår fottur rundt i byen skal vi se de viktigste.

Vi ser blant annet Kalta Minor, en vakker flisbelagt minaret som da den ble bygd skulle ha vært den største i hele Sentral-Asia. Imidlertid stanset byggingen før den var ferdig, og derfor er minareten bred – 14,2 meter i diameter – men bare 26 meter høy. Andre severdigheter er mausoleet for krigerpoeten Makhmud Pakhlavan, Rakhim Khon-madrasaen og det gamle citadellet Kunya Ark. Fundamentene for dette fortet er de eldste bygningsstrukturene i Khiva, og de kan dateres helt tilbake til 400-tallet. Det er mange senere tilbygg, og komplekset består blant annet også av moskeer, mottakelsesrom, staller og et harem.

Vi spiser lunsj sammen på en hyggelig lokal restaurant inne i gamlebyen, og deretter er ettermiddagen avsatt til at man i eget tempo kan gå på oppdagelsestur blant vidunderlige moskeer med fantastisk utskårne søyler, vakre steinmosaikker i overveldende farger, madrasaer, himmelstrebende minareter og turkisblå kupler. Her er krokete gater, gamle frukthager og herberger som har tatt imot gjester siden karavanenes tid. Nåtidens suvenirboder med fine ting har avløst fortidens krydder og fine silkestoffer.

Nabolandet Turkmenistan blir besøkt av svært få. Restriktive inn- og utreiseregler er et av aspektene i den turkmenske regjeringens lettere problematiske forhold til menneskerettigheter og demokrati. Dette tidligere svært lukkede landet har likevel åpnet seg i de senere årene, siden den tidligere eneveldige presidenten Saparmurat Niyazov døde i 2006. Det despotiske styret hans førte bl.a. til at januar måned ble oppkalt etter ham selv og april etter hans mor. Den nåværende regjeringen har opphevet mange av hans besynderlige dekreter og har tillatt eksistensen av andre politiske partier enn regjeringspartiet, Turkmenistans Demokratiske Parti – men et egentlig demokrati kan man på ingen måte snakke om. De neste par dagene kommer vi til å få et spennende innblikk i et land som for de fleste er ukjent territorium.

Turkmenistan har store oljereserver og sitter på verdens 4. største naturgassbeholdning. Man eksporterer gass til Russland, Kina og Iran. Landets andre store eksportvare er bomull, som dyrkes ved hjelp av omfattende irrigasjon. Denne har dessverre bidratt til at Aralsjøen har tørket ut. I forveien er 80 prosent av landet dekket av den mektige Karakum-ørkenen.

Når vi er kommet over grensen ved Shavat, kjører vi via Dasjoguz til oldtidsbyen Konye Urgentsj – "gamle Urgentsj", som i 2005 kom på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Byen er anlagt der to viktige karavaneruter møttes, og den var et viktig handelsknutepunkt på Silkeveien. Fra 900- til 1300-tallet var byen hovedstad i det daværende Khwarezm-riket, som dekket det nordlige Turkmenistan og det vestlige Usbekistan. Her hadde byen sin storhetstid og var et fyrtårn i den islamske verden inntil den ble endelig ødelagt av Timurs styrker på slutten av 1300-tallet. Den forfinede arkitekturen på de byggverkene som står tilbake, taler sitt tydelige språk om byens kaliber. Vi ser blant annet den 60 meter høye Kutlug Timur-minareten, som var datidens høyeste, og Turabek Khanum-mausoleet, med en indre kuppel som avslører en sofistikert flismosaikk bestående av blomster og stjerner som en visuell metafor for himmelen.

Etter at vi har sett oss mette, går turen tilbake til Dasjoguz. Derfra tar vi et kveldsfly til hovedstaden Asjkhabat og sjekker inn på vårt hotell for natten.

Vi begynner dagen med å kjøre rundt 20 kilometer utenfor Asjkhabat til Nisa. Nisa ble grunnlagt på 200-tallet f.Kr., trolig av kong Arsakes I, som den første hovedstaden i Partherriket. De to utgravningene på stedet har avdekket mange bygninger, blant annet mausoleer og templer, og det er sannsynlig at byen fungerte som nekropolis og residens for de parthiske kongene til den ble forlatt da Partherriket gikk under. Mye ligger likevel fortsatt begravd i den 14 hektar store jordhaugen som byen utgjør, ved foten av Kopet Dag-fjellene.

Vi har en flott utsikt fra Nisa, og vi kan se over til den lille byen Kiptsjak, der president Niyazov bodde til sin død. Etter Nisa kjører vi til Kiptsjak for å se den store moskeen og mausoleet han fikk oppført for seg selv, og der han ble begravet i 2006. Moskeen er kontroversiell fordi det på veggene i tillegg til koranvers også blir sitert fra Niyazovs egen kvasi-åndelige bok Ruhnama.

Vi kjører tilbake til Asjkhabat og får en byrundtur. Selv om byen kan dateres tilbake til den gamle silkeveibyen Konjikala, er det svært få gamle bygninger her. Byen er nemlig blitt ødelagt grundig i historiens løp – blant annet av jordskjelv i det første århundret f.Kr., av mongolene på 1200-tallet og senest av et jordskjelv igjen i 1948. Det målte 7,3 på Richterskalaen og anslås å ha tatt livet av opp mot 110 000–176 000 mennesker (rundt 90 % av byens befolkning!).

Med de store gass- og oljeressursene fremstår Asjkhabat i dag som et slags mini-Dubai: høye marmorbygninger som ligger snorrett langs de brede veiene med nylagt asfalt, og der mange av bygningene har sine helt spesielle kjennetegn. For eksempel er bygningen der utdannelsesdepartementet holder til, formet som en åpen bok, og landets hovedsete for gassindustrien er formet som en lighter. Legg til de store monumentene, statuene og palassene, og vi befinner oss plutselig i en helt annen verden. På turen rundt i byen ser vi de viktigste monumentene og palassene og stanser naturligvis ved behov før vi vender tilbake til hotellet vårt.

Å oppleve Asjkhabat om kvelden, når alle byens lys blir tent, er en helt spesiell opplevelse. På vei til "avskjedsmiddagen" vår kjører vi derfor enda en tur rundt i byen og ser hvordan de mange lysene og hvite bygningene gir et inntrykk av et slags Las Vegas her midt i Sentral-Asia. Vi gjør et kort fotostopp foran "Bryllupspalasset", der det er en flott utsikt utover byen og fjellene i bakgrunnen.